....fri meg

La min sjel
være fri
La mine tanker
være fanget
i din frihet
La mitt hjerte
være bundet
ved din side
La min kropp
være løs
i dine bånd

La meg
få kjenne deg
sprenge mine grenser
og driv meg
gjennom min frykt

cut me open..

You are stealing my heart,
one piece at the time.
I try to resist,
but you are the perfect crime.
You leave me bleeding,
cold as ice.
You cut me open,
it hurts kinda nice.

I sit alone,
pretending that I cant feel your cuts.
But the truth is coming out,
you are making me nuts.
I cant understand it,
but I feel your every touch.
I dont really get it,
but it is getting too much.

Because you are stealing my heart,
and I dont think you know.
I dont want to be a stranger,
with a dinner and a show.
So can you hear me lover?
My pain is on your knife.
Wil you rip me open,
and step into my life?

uskyldig liten pike.....

Høyre.Ingen billykter å skimte, bare parkerte biler foran
gedigne palasser av noen villaer.
Rosebed, nytrimmet
gressplen, epletrær, plommetrær og små søte jordbæråkre,
for syns skyld.
Tomme gater badet i lyset fra
gatelyktene slik at hver en innbruddstyv skal bli oppdaget
av de gamle damene som sitter ved vinduet dagen lang og
strikker ti par ullsokker til barnebarna hver eneste dag. Inne i
disse luksuriøse boligene lever menneskene sine egne liv,
sine rike perfekte liv.
Mennesker med makt i samfunnet,
mennesker hun aldri kunne tenke seg å være som. Eller..?
Jo.. Geir. Geir bor rett foran henne, i det blå huset med
to etasjer, inspirert av sveitserstilen.
Lysene er tent,
men bare et lyst rødskjær slipper gjennom de vinrøde
gardinene.

Venstre. Hovedgaten. Biltrafikk.
Føttene fører henne opp den hellelagte bakken og bort
til den store eikedøra.
Øynene betrakter klokka i to
sekunder før hun våger å banke på.
"Ta av deg klærne." Mannen nikker mot klesstativet og
forsvinner inn i stua. Hun følger sakte etter og ser seg
rundt.
Kjøkkenet. Malt i en nydelig sjøgrønn farge, nesten
som den hun så i sommer fra Akropolis. I sommer..
Toalett-skiltet, en liten pike med sommerfugler i
håret, på potten, gravert inn i gullplaketten.
Rett før hun kom inn i dagligstuen skimtet hun et
grønnlig skjær fra venstre. Kontoret. Viktige papirer. Det
var her han satt i sene nattetimer, rotet i permene sine,
sirlig oppstilt i bokhylla.
Det var her han aldri lot noen
komme inn, her han satt og tok seg en dram etter harde
arbeidsøkter, det var her han..
"Kom hit, sett deg ned."
Han pattet på en sigar, sikkert Havanna, han hadde
råd til slikt.
Hun slettet på den sorte kjolen og satte
seg forsiktig ned og tittet forsiktig bort på Geir. lys i
håret.
Den hvite skjorten er gjemt under den
røde genseren, bare kragen trenger fram rundt halsen.
Herlige kontraster til den olivenfargede huden. Han så
nesten eksotisk ut der han satt dypt hensunken i den
grønne lenestolen med bena på skammelen.Lampen over
bordet ga et gyllent skinn over dem begge, som om de satt
på en scene, midt i rampelyset.
Han skjøv askebegeret mot henne, men hun ristet på
hodet.
Den franske rosèvinen ble fylt opp i glasset hennes
og hun tok en slurk for å kjenne på smaken. Jo, den var
god, typisk fransk.
Var det noe hun hadde kunnskaper om
var det vin. Hun hadde som ung pike snoket
rundt i bestefars vinkjeller, lest alle bøkene hans om
vin og hun hadde alltid ønsket seg en egen vinkjeller. Men
hun hadde ikke nok penger, ikke hadde hun en mann som
kunne ta seg av henne økonomisk og gi henne det hun
ønsket, men drømmen sto fortsatt parat.
De satt i stillhet, bare de to, i den luksuriøse
boligen.
Han lot ikke blikket gli mot henne, bare rett
frem, konsentrert om noe hun ikke skjønte hva var. Hun så
mot ham, over bordet og rettet på kjolen. I det innerste
hjørnet oppdaget hun et maleri som sto på gulvet.
"Hvorfor.." Hun rakk ikke å fullføre setningen før
han var oppe på bena, skrittet mot henne og tok henne
hardt i armen.
Amalie sperret opp øynene og gispet, men
turte ikke si det hun ønsket. Han var for sterk.
Grepet om armen hennes letnet og hun kremtet for å
renske halsen og satte seg bedre tilrette i stolen og
beskuet kroppen hans som sank ned i stolen igjen.
Hun kjente at hun ble ør av sigarettrøyken og vinen.
Hun måtte komme seg av gårde. Det hadde jo ikke blitt noe
prat i kveld heller.
Han ville nok bare se til at hun
hadde det bra eller noe slikt. Hun reiste seg opp og gikk
mot den store eikedøra, men ble igjen grepet hardt i armen.
"Hvor skal du, kjære?" Kjære? Hvorfor sa han kjære?
"Jeg ble litt trøtt og siden vi ikke sier noe, så.."
"Så ville du gå? Å nei, unge frøken. Ta deg en tur på
badet du. Plask litt vann i ansiktet så våkner du." Han så
strengt på henne og hun kunne ikke gjøre noe annet enn som
han sa.
Inne på badet gikk hun rundt i sirkel for å få med
seg hver minste detalj i alle hjørner. Så vakkert! Hun
hadde aldri sett noe lignende før.
Hvit inredning,
ferskenfargede fliser med lysegule blomsterborder. Hver
eneste kran, på badekaret, i dusjen, i vasken.. Alt var i
nydelig gull.
De bare føttene nøt godt av varmen fra gulvet og hun
slappet av.
Lente seg over vasken og lot vannet renne en
stund før hun lot de silkemyke fingrene gli inn under
vannet og plaske vann mot fjeset. Forsiktig. Slik at
sminken ikke ble tilgriset.
"Hei frøken snupp. Er du våken nå?" Han sto plutselig
bak henne og så henne inn i øynene i speilet. Han smilte.
"Ja.."
"Flott. Skru av vannet og snu deg mot meg" Hun gjorde
som han sa og snudde seg mot ham.
I vendingen gled alle
tankene gjennom hodet. Hvorfor ville han plutselig snakke?
"Ser man det, ser man det. Et vakkert ungt pike fjes,
en herlig figur pakket inn i sort bomull. Hvorfor går De
kledd slik, Amalie? Glem det.
Det er noe som ikke stemmer.
Kom nå!"
Han dro henne med seg i armen og hun rakk så vidt
å få med seg den lille vesken. Han geleidet henne inn i et
rom hun ikke hadde lagt merke til. En massiv dør. Innenfor
kunne hun se en stor himmelseng med sorte silkeputer,
vinduene var dekket med kraftige velourgardiner i okerfarge og
i det hun snudde seg mot den andre veggen hikstet hun og
gikk flere skritt tilbake.
Malerier. Mørke farger,
groteske, ville blikk i de unge pikenes øyne, for ikke å
nevne omgivelsene. Hva var dette?
"Liker du det, Amalie?"
"Geir?" Hun stirret lenge på ham før hun i øyekroken
kunne skimte et staffeli, bøtter med vann, pensler i alle
størrelser og små hobbyflasker med farger.
"Se hit!"
Han kommanderte henne og hun hadde mest
lyst til å løpe ut av huset, bortover det vellykkede
villastrøket og gjemme seg i parken, men hun ble dratt mot
ham og skvatt da hun så hva som han bortetter veggen. Geir
gliste et ondskapsfullt smil som hun aldri før hadde sett
maken til.
Plutselig var hendene hans overalt og hun sto som
lammet, i en transe, uten mulighet til å flykte, Bena
lystret ikke. Hun skrek så høyt hun kunne, men Geir bare
lo mer.
"La du ikke merke til den massive døra? Lydtett rom,
kjære frøken.
Ingen, absolutt ingen kan høre dine ynkelige
skrik om hjelp. Bare jeg.
Jeg kan redde deg, unge jomfru.
Og det tenner meg når du lider, når tårene griser til det
vakre fjeset ditt, når du vet hva som kommer til å skje,
men ikke kan stoppe det." Tankene raste og blikket fòr
gjennom rommet.
Maleriene. Sengen. Veggen. Døra. Vinduene.
Gud, som hun hatet denne mannen! Psykologen hennes.
Maktpersonen.
Hun var ham underdanig og hun visste hun
ikke kunne stoppe ham.
Ingen ville tro henne. Den lille
jenta med psykiske traumer. Den lille jenta som naken
segnet om på gulvet, som ble båret opp i sengen, som
kjente de sterke, ru hendene gli over hennes silkemyke,
hvite hud.
"Uskyldige lille pike.."

need you..

Jeg trenger deg
Mer en du aner
Din kjærlighet åpner
Det meste av meg
Gleden av deg gir meg smil

Ditt hjerte lager glede
Hos de fleste
Men hos meg åpner det
Mer en glede
Det åpner håp

Håp om å din oppmerksomhet
Håp om kjærlighet
Håp om liv

Men jeg trenger mest
Er din kjærlighet
Å glans til å leve
Så håper du vil være til
Stede ved min side
Livet ut

sitter i svime i natten..

Sitter i svime
og vurderer konsekvenser
mens fingrene skjærer
gjennom vannet

en måke i desperasjon
jakter tang og tare

som jeg jakter svar

vurderer egne avgjørelser
og gamle konklusjoner
finner ut at det var
feiltrinn

alt sammen

og jeg har det gjerne
i baktankene
å pirke i deg med en kniv
mens du sover

slik jeg sov den gangen.

bite me..

Bite me softly, lover
Drink from my flesh
I yield for your feral need.
I hope for one thing
That you know it's mine too.

Strike me gently, lover
Shower in my pain
Taste my lust for all you give
I beg for you to stop
Only so I can taste again.

Choke me sweetly, lover.
Empty me of life
I give freely, for your pleasure
and ask only in return
that you give me mine.

jeg savner deg livet..

Jeg savner deg sa døden
Jeg savner smilet ditt,
Savner latteren din
Savner din trygghet,
savner din nærhet,
Jeg savner din Pust.
Jeg trenger deg så sårt.
Du brakte håpløsheten en mening
Du var den som skapte de positive tankene
Det var du som var min beste venn!
Det var du jeg elsket mer enn noe annet!
Jeg savner deg "Livet"...
Hvisket døden...

et ønske...

Hun så nedover seg selv, hennes føtter og sin kropp.
Hun så nedover seg selv og tenkte snart så gir jeg opp.
Hun så ikke noe fint ved det hun tittet på.
Alt hva andre sa kunne hun ikke helt forstå.

Hun så på seg selv som en ekkel jente.
Hun tenkte, ”Dette livet har ingenting i vente.”
Hun ble tristere og tristere for dagene som gikk.
Man kunne se det på hele jenta. Hennes kropp og hennes blikk.

Hun ble tynnere og tynnere og orket ikke no.
Hun skar seg selv i armen for hun likte å se blod.
Hun følte at hun ville skade seg selv for den hun var.
Jenta klandret seg selv, sin mor og sin far.

Jenta orket ikke leve, så hun tok livet sitt en kveld.
Jenta orket ikke leve, hun orket ikke leve med seg selv.
Jenta orket ikke leve, hun var utslitt og forlatt
Jenta orket ikke leve, derfor tok hun livet sitt en natt.

Hun er dypt savnet og ingen klarer å skjønne.
Alle vil se hennes ansikt, med hennes vakre øyne så grønne.
Det var så mange som elsket henne og brydde seg om den lille
Jenta hadde ett ønske, men klarte ikke se verden slik hun ville.